Mange av nåtidens raser gjør krav på aner tilbake til førhistorisk tid, basert på én skisse eller ett skjelettfunn, eller aner tilbake i historisk tid basert på ett maleri. Det er klart at hunder av type lik mange av dagens raser har eksistert lenge, men det har neppe vært drevet en bevisst avl på alle disse like lenge.

For de krøllhårige vannhundenes del fins det derimot skriftlige kilder tilbake til førkristen tid, og i ”De Canibus Britannicis” beskrives både utseende og arbeidsmåter til vannhundene. På 1800-tallet var distinkte undertyper beskrevet i ulike land. I et daguerreotypi fra 1890-årenes Romagna avbildes en hund som skiller seg fra de andre vannhundene og som uten tvil er en lagotto, og jaktbeskrivelser fra tidligere tider bekrefter at de fantes i store antall.

Rasen var altså opprinnelig en vannapporterende hund, i slekt med den spanske og portugisiske vannhunden, med røtter tilbake til barbet, som også er puddelens stamfar. Den fantes i store deler av sentrale, nordlige Italia, som da så helt annerledes ut enn i dag, med store myr- og våtmarksområder. Pæleboerne der leide den ut som apportør til rikfolk på andejakt og den kunne hente flere hundre skutte fugl på én dag. Den var og er altså en hund med stor arbeidskapasitet. Men da våtmarkene i Romagna ble drenerte for å kvitte seg med malariamyggen, falt arbeidsoppgavene dens bort.

For ca 150 år siden begynte man derfor i regionen å avle bort jaktegenskapene og i stedet omskolere den til bruk som trøffel-hund. Rasen har en fantastisk god nese, noe som fremdeles er deres adelsmerke. Trøffelen er en sopp som vokser 10-20 cm under jorden, i symbiose med eiketrær. Den har en utpreget, sterk aroma og kan oppnå en kilopris mange ganger gulls. I motsetning til grisen, som også brukes til å lete trøfler, så er ikke lagottoen interessert i å spise av fangsten. Derfor kan en god trøffelhund være verd sin vekt i gull.

Akkurat som vår buhund, så var lagottoen en hund som bare fantes der, på landsbygden, uten at noen tenkte over hvordan den så ut eller at det var noe spesielt med dem, de verdsattes for sine arbeidsegenskaper. Først på 70-tallet ble man oppmerksom på at den opprinnelige typen holdt på å bli borte pga innkryssing av alle slags andre raser. Derfor begynte de arbeidet med å samle inn hunder av "rett modell", stiftet en raseklubb og arbeidet for å få rasen anerkjent.

I 1991 ble den anerkjent av den italienske kennelklubben og allerede i 1995 kom de første tre eksemplarene til Sverige, hvor René Sporre -Willes og Torsten Widholm har vært en drivende kraft bak utviklingen, både der og internasjonalt. Hennes internasjonale kontaktnett gjorde at det var mulig å få kjøpe tre av de ypperste lagottoene med, -så langt det lar seg sjekke med så nytt raseregister, - en stamtavle som innbefattet de beste avlsdyrene. De første importene gjorde seg raskt bemerket i gruppesammenheng og deres sjarmerende vesen vant fort en stor venneskare for rasen .

Rasens standard

Lagottoen skal være en liten til middels stor, kvadratisk hund mankehøyde er 41- 46 cm for tisper, 43-48 cm for hanhunder, velproporsjonert, robust og rustikk av utseende. Altså, til tross for de tette krøllene, ingen hund som ser ut som den kommer rett fra frisørsalongen. Den skal være moderat på alle vis, ikke for grov og ikke for lett, godt vinklet foran og bak med tydelig muskulatur. Hodet er middels stort med rund skalle, hengende ører og relativ butt og bredt snuteparti, noe som forsterkes av bartene,- den minner meg om Dyret i Muppetshow med sitt vegg-til-vegg smil,- og en stor og bred snute. Halsen er tørr og kraftig, uten å være grov. Ryggen er bred, rett og sterk, med manken høyere enn krysset. Krysset er mykt rundet. Halen er lang og lystig , ikke for høyt ansatt.

Lange, godt tilbakelagte skulderblad og gode vinkler i forpart og bakpart sørger for et energisk, effektivt trav. De kommer i alle farger og kombinasjoner, bortsett fra svart. Rasen skal ikke ha gen for svart pigment, så alle snuter og øyenkanter er brune, fra helt mørkt til nesten kjøttfarget, i samsvar med pelsfargen. Pelsen er tett krøllet og skal holdes relativt kort. Den er lettstelt,- nesten alt som setter seg fast i pelsen faller av igjen når den er tørr hjemme i egen kurv. Pelsen klippes et par ganger for året, ellers gres den gjennom så det ikke dannes tover og fuktes slik at den krøller seg igjen

(© Anne Indergaard)